La oss mimre tilbake til et av årets store Vard-øyeblikk

Signert Tore Birkely

Bildet er fra Dana Cup

Bak fra venstre: Vetle, Stian, Østen, Mads, Nikolai N., Mathias

Foran fra venstre: Eemil, Dennis, Sander, Nikolai M., Dawit, Kristian

«Kampen»

FK Haugesund-Vard Haugesund-1-2 (0-0)

1-073 min.

1-1 82 min. Fredrik Birkeland (Dion Osdautaj)

1-2 88 min. Eemil Vormestrand

(Vard Haugesund: Sander Thorsen, Sander Lorentz, Donat Morina, Endre Thorsen (Hogne Børretzen 15 min.), Tobias Berning (Halvor Aga 50 min.), Ergelst Shala (K), Fredrik Birkeland, Nikolai Nygaard, Dion Osdautaj, Mathias Thuestad (Thomas Krageboen 10 min. (Olve Simonnes Tveit 5 min.), Johne Stødle (Eemil Vormestrand 35 min.)

Hvis en treffer bunnen hardt nok, er det veldig fristende å gi opp, lag går i oppløsning når det gjør mest vondt.

Denne historien startet 4.oktober 2020: Vard spilte U-20 kamp, hjemme mot Vidar, og tapte 2-9, vi kollapset fullstendig, de siste 20 minuttene endte med 0-5.

60 minutter etter kampslutt satt vi fortsatt på loftet, stemningen var dårlig, treneren (undertegnede) sa mye dumt, og noe fornuftig, men på feil tidspunkt. Vi var et lag uten retning, som ikke stolte på hverandre. Spillerne var forbannet på treneren, medspillerne og noen, på seg selv.

Vi vant 1 av 17 fotballkamper den høsten, etter sesongen skulle vi stable et lag på beina til 2021, hele prosjektet var på gyngende grunn, spillerne ville vinne, og vi hadde ikke vært i nærheten.

12.mai 2022: Det er 3.runde i Jr. NM. FK Haugesund-Vard Haugesund, lagene gikk til pause, på stillingen 0-0.

En helt jevn 1.omgang, hjemmelaget så stresset ut de siste minuttene, de klarte ikke skape sjanser på oss. I garderoben satt det en kameratgjeng, der 9 av 11 i startoppstillingen, hadde spilt i Vard hele livet og skjebnen hadde valgt èn som snart havnet i hovedrollen, Vardgutt nummer 10.

Spillerne så på hverandre, den samme tanken hadde nådd alle; denne kampen kunne vi vinne.

Vi snakket om det før kampen også, men alle trodde ikke på det, innerst inne lå tvilen der; var vi egentlig gode nok!

Dommeren blåste, 45 minutter igjen, dette blikket i øynene, på vei ut igjen til gymnasbane 6, nå skulle det avgjøres.

5 av spillerne spilte fra start den høstdagen i 2020, 2-9 mot Vidar, de hadde vunnet og tapt gjennom mange år, alle kampene på løkka, alle årene i samme klasserom, eller på samme skole, med fotball i friminuttene, alle turneringene, alle kveldene med favorittlagene på TV.

Bading om sommeren med lange blikk mot jentene, i skitrekket på vinteren, felles minner gjennom hele barndommen, nå kunne de ikke komme seg fort nok ut på banen.

Etter 73 minutter tok FK Haugesund ledelsen, lettelsen på nabobenken var enorm, de trodde tilsynelatende kampen var vunnet, men de hadde ikke vært i garderoben vår. Dion sto klar til å slå inn et frispark, det var 8 minutter igjen. Ballbanen var helt perfekt, keeper kunne ikke gå ut, Fredrik headet ballen knallhardt i mål, vi var med igjen, det var en form for kontrollert glede på banen og benken, vi trengte et mål til.

Kameratgjengen i rødt inkluderte også hjemmelagets midtstopper, han så mer stresset ut enn noen gang, frykten for å tape hadde slått inn. Eemil hadde vært på banen i 30 minutter, Vardgutt nummer 10, og etter 88 minutter kom den muligheten han og hele laget hadde ventet på, keeper gikk ned, og Eemil løftet ballen i mål. Jeg våknet av brølet bak meg, hele innbytterbenken løftet seg, uten at noen av dem helt visste hvor de skulle løpe. Skadde spillere, søsken, foreldre, besteforeldre, kjærester og mange jeg ikke kjente, jublet hemningsløst.

Det ble litt mye for mange på banen også, det er ikke så lett å lære hvordan en skal opptre i tilleggstiden med 2-1 ledelse mot FK Haugesund i NM.

For første gang i kampen begynte det å skje noe foran målet vårt, og like før slutt, ble det dømt straffespark. Sander Thorsen så selvsikker ut, «han redder» hørte jeg bak meg, selv våget jeg ikke tro på det.

Skuddet var hardt, men Sander gikk riktig vei, og reddet!

Kampen var over, og det ble kaos, motstanderene var sjokkert, jeg også, spillere på begge lag gråt. Det var tomt på benken, jeg satt der og så epilogen av forestillingen, hele banen var full av folk, noen trøstet sønderknuste spillere, noen så ut til å være i sjokk, ute av stand til å vite helt hva de skulle gjøre, andre jublet med lagkameratene, kjærester eller familie. Det var et rørende øyeblikk.

En stund etterpå var den lille garderoben på bristepunktet, 25 stk. trykket seg sammen, jeg har aldri sett renere glede, og alle som var der vil huske øyeblikket lenge, kanskje resten av livet.

En kunne solgt hva som helst i den garderoben, alt hadde blitt møtt med jubel.

Hemmeligheten er enkel, som den ofte er, vi hadde minst 12 spillere på banen i 90 minutter, det er ikke lett å spille 11 mot 12 eller 13. Vi møtte dem med en kameratgjeng, en hel barndom sammen veier opp for all verdens trening med et tilnærmet kretslag, 2-9 mot Vidar var bare en liten tråd i den store veven.